Nyromantikken
Tiden rundt 1890 kalles nyromantikken, da oppsto det en ny sjanger i litteraturhistorien.
Forfatterne i denne perioden skildret "det ubevisste sjeleliv" og "det indre mennesket".
Nyromantikken kom først og fremst som en reaksjon av gamle ideer og tanker fra realismen, for man finner mange likhetstrekk i disse to epokene. selv om nyromantikerne tenkte annerledes og hadde andre meninger om de samme sakene.

Folk mente mennesket ble for fremmedgjort av industrilaseringen som vokste frem. Forfatterne var ikke lenger opptatt av samfunn og typer, men individer og særtilfeller. De ville derfor tilbake til det mer naturlige slik som sjelelivet og mennesket.
Nyromantikerne likte ikke den moderne utviklingen i samfunnet. I nyromantisk diktning er det moderne mennesket i ferd med å skape en fremmed og fiendtlig verden, som det ikke føler seg hjemme i, og som nyromantikeren reagerer mot.

Kjennetegn på denne perioden

- Dikterne vender seg i noen grad bort fra parolen om å «sette problemer under debatt»

-Noe mindre interesse for å forklare 'alt' ut fra arv og miljø

- Fornyet interesse for tidligere romantiske perioder som høyromantikk, nasjonalromantikk og «middelalder». Derav forestillingen om en ny romantikk

-Lyrikken blomstrer, også i prosastilen. Romanen og dramaet lever videre, men preges av det man gjerne kaller 'tidsånden'

-Merkbar inspirasjon fra eventyr, sagn, folkevise, folketro og det Moltke Moe kalte 'mytisk tenkesett'

- Omgivelser, f.eks. natur- og gatebilder, oppfattes i utstrakt grad sinnbilledlig

- Diktningen/litteraturen blir (til dels) mer subjetivistisk, dreier seg om jegets følelsesliv

- Diktningen interesserer seg for ekstreme sjelstilstander og diverse former for oppløsning like til personlighetsspaltning

- Beskrivelse av natur og naturopplevelser, naturen og mennesket blir ett